Jeg har erfart at det ikke alltid er slik at ordtaket om hvor gresset er grønnere, stemmer. Eller snøen i dette tilfellet. I alle år har jeg kjørt slalåm og telemark hjemme i Norge og tenkt at det er bra slik, men det var før jeg dro til Italia…

En grå januardag fløy vi til Milano og der ble vi møtt av skodde og varmegrader. Ikke det beste utgangspunktet for en skiferie, men slik var det. Fra Milano er det et par times kjøring til fjellene og Ponte di Legno og Passo del Tonale. Dette er to herlige skisteder som er sammenkoblet og som har fine bakker for både nybegynnere og erfarne skikjørere. I tillegg finnes det et felles heiskort som også gjelder naboområdet Madonna de Campligio, så her er det ingen grunn til å kjede seg.

Som sagt, været var ikke det beste da vi kom, men da vi skulle ut på ski, da skinte sola! Jeg skulle «gjøre» begge anleggene på to dager, og uten en sympatisk, sjarmerende italiener som geleidet meg fra den ene løypen til det andre, hadde jeg aldri klart det.

I Ponte di Legno er det flest rød og svarte løyper som alle er brede og utrolig godt preparert. De var slik at selv de av oss som synes svarte løyper kan bli i tøffeste laget, kom ned uten problemer.

Etter en morsom formiddag i Ponte di Legno tok vi gondolen 5 km lengre opp i dalen og kom til fjellovergangen Passo del Tonale. Her er det løyper på begge sider av passet, og vi testet først den store isbreen som ligger 3.000 m.o.h. Høydetrening kan vi kalle det! Siden de har løyper som ligger så høyt, starter sesongen tidlig og varer til langt ut i sommeren.

På den andre siden av passet ligger både brede, slakke bakker som passer utmerket for barnefamilier og nybegynnere, og noen lengre og brattere bakker som passer oss som tror vi kan dette…

Lunsj i italienske skibakker er noe annet enn tørre hamburgere og oljedryppende pommes frites. Det er mulig at de også finnes her, men jeg spiste i alle fall deilig pasta med parmesanost og risotto som gjorde at jeg hadde lyst til å slikke tallerkenen. Og så fikk jeg dessert – pannacotta, is, kaker… Det var jammen bra at vi var ute på ski hele dagen!

En skiferie er selvfølgelig mye snø og skikjøring, men vi fikk også oppleve genuin, italiensk idyll.

Ponte di Legno er en sjarmerende liten landsby med kort vei til alt. Husene er små, velholdte og sjarmerende. Det naturlige midtpunktet i landsbyen er kirken, butikkene har suvenirer, fine klær og sportsutstyr, og i matveien finner vi de lekreste delikatesser. En hjemmelaget jordbæris på den lokale gelateriaen etter en lang dag i bakken, smakte gudommelig.

Vi spiste middag både på hotellet og ute, men for de som vil ha delvis selvhusholdning, fant vi butikker som solgte ferdigretter til å ta med hjem. Kanskje noe for trøtte unger (og foreldre) som vil ta det med ro på kvelden. Italiensk take-away bare må være godt!

Alle skihotell med respekt for seg selv har en spaavdeling, og det har også Blu Hotel Aquaseria som vi bodde på.

Her var det utrolig deilig å myke opp stive muskler i bassenget etter lange dager i bakken. Om det er alderen som tynger – nei, det kan det ikke være. Det er vel heller den bedagelige siden som trer frem

Jeg vet i alle fall at snøen i Italia er minst like hvit som i Norge!